MERE (Menon senter for miljø- og ressursøkonomi) har på oppdrag for Klima- og miljødepartementet (KLD) kartlagt utvalgte europeiske lands målsettinger for arealbruk og hvilke virkemidler og tiltak som er igangsatt for å oppfylle målene. Vi har også vurdert om arealmålene ser ut til å ha effekt. Rapporten kan leses her.
Bakgrunnen for dette oppdraget er at mål om arealbruk kan vurderes innført i Norge, som et virkemiddel for å øke bevissthet/kunnskap om avskoging. Tanken er at et mål for arealbruk vil kunne øke bevisstheten om arealforvaltning i klimasammenheng og konsekvensene av arealbruksendringer, samt bidra til en mer helhetlig og effektiv arealbruk.

Vår gjennomgang viser at mål om arealbruk og arealbruksendringer har blitt innført i flere europeiske land. I diskusjonen av EUs mål om null netto nedbygging innen 2050 nevnes flere formål som kan oppnås ved arealmål, som viktigheten av velfungerende økosystemer i uberørte områder, matproduksjon, estetiske verdier, rekreasjonsmuligheter og karbonlagring. I tillegg nevnes det at en av årsakene til nedbygging, nemlig spredt urban bebyggelse (urban sprawl), gjerne fører til økte klimagassutslipp på grunn av økt transportbehov.
Vi har sett på seks land som har kvantitative mål for arealbruk, og har i tillegg innhentet informasjon om våre nærmeste naboland: Danmark, Sverige og Finland. Arealmål brukes som virkemiddel for å oppnå ulike overordnede mål i de ulike land.
Mange av landene har ganske generelle mål om å unngå nedbygging, unngå byspredning osv., og de fleste ser ut til å satse på eksisterende plansystemer for å oppfylle målene. Det kan være vanskelig både å håndheve og å måle oppfyllelsen av slike generelle arealmål. Det er dermed viktig å ha klart for seg hva man ønsker å oppnå med å innføre et arealmål. Dersom arealmålet innføres som et virkemiddel for å oppnå en hel rekke mål, kan det både ha utilsiktede konsekvenser og være lite effektivt. Dersom målet er redusert avskoging bør arealmål som virkemiddel sammenlignes med andre tilgjengelige virkemidler for å nå det målet med hensyn på styringseffektivitet og kostnadseffektivitet. Man må også sikre at det er mulig å måle utviklingen i arealbruk, og dermed vurdere måloppnåelsen.
For mange av landene i Europa er det viktigste å unngå byspredning og spare arealer til andre formål enn bosetting. En interessant tilnærming som er lite diskutert i Norge så langt, er mål om at brownfields skal tas i bruk til ny utbygging av boliger, næring og eventuelt infrastrukturtiltak. Man rydder opp og oppgraderer tidligere områder som kanskje behøver opprydding av forurenset grunn eller andre tiltak, og samtidig spares andre uberørte områder. Dette er også interessant som områder som kan brukes til kompensasjonstiltak i tilfeller der man ikke kan unngå inngrep i natur.
De fleste landene ser i stor grad ut til å basere seg på juridiske reguleringer i form av planlover og -bestemmelser, men det er også noen forslag om økonomiske virkemidler. Et interessant system som bruker økonomiske virkemidler er Tysklands foreslåtte system om omsettelige planleggingstillatelser (tradeable planning permits). Et annet «kvotesystem» er for så vidt allerede vedtatt i Norge for jordbruksareal der man har satt et samlet arealmål for landet som helhet, og så har fordelt dette arealet på de ulike fylkene. Nettopp forholdet mellom nasjonale arealmål («kvote») og hvordan dette skal følges opp og fordeles regionalt og lokalt synes å være et springende punkt. Et system med overførbare kvoter er mer fleksibelt enn faste kvoter per regional enhet, og det har en del fordeler.
Et annet økonomisk virkemiddel som er foreslått i flere offentlige utredninger i Norge (blant annet Grønn skattekommisjon og NOU 2013:10 om verdien av økosystemtjenester) er en annen tilnærming til økonomiske virkemidler for å redusere bruk av natur – eller få tatt hensyn til samfunnets kostnader ved å ta i bruk natur til ulike utbyggingstiltak. Man er imidlertid da avhengig av å finne et uttrykk for samfunnets kostnader ved ulike naturtyper. Ved et kvotesystem trengs ikke denne informasjonen, men utfordringen vil være å finne «riktig» nivå på utbyggingstillatelser.
Gjennomgangen indikerer at uten dedikerte virkemidler knyttet til arealmålet, er det vanskelig å nå målet. Når det er sagt, er det mye som tyder på at man bør ha større oppmerksomhet om bruk og nedbygging av areal fremover enn man har hatt til nå.
Kontaktperson for utredningen er partner Kristin Magnussen.